Holdningskapende arbeid
Tittelen på boken eller prosjektet bør gi leseren flere assosiasjoner. Jam kan forstås som både syltetøy, floke, improvisasjon og spontanitet. De siste forståelsesmåtene er sentrale både i forbindelse med bokens utgivelsessituasjon og med prosjektets eget fokus på begrepet kulturjamming. Jam er en del av Riksutstillingers og Adbusters’ turné med samme navn. I pressemeldingen fra forlaget Omnipax heter det atJam
- er ment å fungere som inspirasjon og kunnskapskilde for elever i ungdomsskolen og videregående skole som deltar i Adbusters’ opplegg, og skal bli igjen hos hver enkelt elev etter at turnéen har dratt videre.
Adbusters Norge er et aksjonsbasert nettverk. På nettsiden skriver de at de
- ønsker å forandre hvordan vi påvirkes av massemediene og hvordan meninger og behov blir produsert i samfunnet, for eksempel hvordan informasjonen flyter, hvordan institusjoner utøver makt samt hvordan TV-stasjoner og aviser drives. Vi vil endre på hvordan konsum- og kulturindustrien setter agendaen. Vårt mål er å fremme en grunnleggende gjennomtenkning av måten vi lever på i det 21ste århundre.
Boken har mange innganger. Den kan i utgangspunktet åpnes hvor som helst. Tekstene fungerer hver for seg, men får selvsagt en mer markert mening ved å stå i en større tekstsamling. Åpner man boken forfra finnes der faktisk to muligheter. Den ene forsiden har tittelen påtrykt, og lest fra denne kanten inneholder boken en nesten teoretisk del som gjør rede både for begrepet ’kulturjamming’ og for ulike former for aksjonisme. Den andre forsiden viser et åpent syltetøyglass og lest fra denne siden er boken en praktisk idébank i aksjonisme.
Kulturjamming blir forklart gjennom et slags stemmekart, en polyfon diskusjon som nettopp demonstrerer mangfold. I den mer tradisjonelle redegjørelsen på de følgende sidene heter det blant annet at kulturjamming er en ”spontan motstand mot den etablerte sammfunnsorden”. Man snakker ofte om behovet for holdningsskapende arbeid blant barn og ungdom. Alt i kolofonteksten er det spor av denne bokensholdning over underholdning:
- Det er tillatt å kopiere, endre og videreutvikle materiale fra boka bare dersom det brukes til ikke-kommersielle formål (formål uten profitt) og navnet på opphavspersonen oppgis.
Kan det være slik at negative reaksjoner mot boken bunner i en redsel for at barn og unge skal komme til å tenke selv og vende seg kritisk mot det etablerte? Det er nærliggende å tro noe slikt.
Etter de mer generelle betraktningene gir boka ulike eksempler på aksjoner som har funnet sted. Blant annet fortelles det om kunstneren Morten Viskums rotter på olivenglass, om forskjellen på gatekunst (Street Art) og graffitti og om sampling. Sampling knyttes i hovedsak til musikk, men Geir Gitlestad viser også til sampling i bildekunst og litteratur.
- En anti-hierarkisk kultur skal ikke ha noe toppunkt, som makt og verdier sprer seg ned fra. Den skal bestå av likestilte punkter bundet sammen i nettverk.
En egen bolk er viet eksempler fra det offentlige rom der folk har ytret seg om ulike samfunnsforhold, for eksempel parkeringsplass-parker og det lille gule Bush-flagget som kan plasseres i hundebæsj for å lage en bæsj mot Bush markering. I kokeboken finner man oppskrifter på flere av de eksemplene som omtales i teoridelen.
Adbusters Norge sporer røttene sine til dadaister, surrealister, situasjonister, anarkister og punk. I alle disse kategoriene og gruppene ligger det en latent trang til ikke å tilhøre det som kan holdes fast i språket, av makten. Begrepene avsporing og kulturvrenging er derfor sentrale både i forhold til det nettverket driver med og i forhold til nettverkets selvforståelse og selvrefleksjon. Ikke minst er Adbusters klar over faren for at maktens kommersielle språk skal gjøre motstanden og opprøret til vare. Er dette i ferd med å skje, er det bare å fortsette å vrenge bildene.
Forbrukermakt og økologiske økonomi er tatt opp i en egen avdeling under overskriften Jam turbo. Blant annet kan må bli oppmerksom på at hva bankene bruker sparepengene dine til å investere i ikke alltid er like uproblematisk. Boken kan gi ungdom tro på at motstand nytter. Mange av eksemplene det vises til har ført til endringer. Blant annet viser aksjonene mot belgiske banker dette. Et annet eksempel som fikk i gang en diskusjon om hva som passer og ikke passer i gatebildet er betong-firfislene som ble plassert på t-banestasjoner, langs toglinjer, under broer og flere steder. Først trodde Oslo Sporveier det var kunst de hadde kjøpt inn, så fant de ut at det var ingen hos dem som hadde bestilt det. Da skulle det vekk, men så ble det så mye oppmerksomhet rundt det at noen fikk bli stående og også andre kunststudenter ble invitert til å lage utsmykking. Det er et viktig og prinsipielt spørsmål hvorfor det er greit med store reklamer men ikke med graffitti.
Noen har vært bekymret fordi de mener Adbusters ikke opplyser mottakerne om mulige konsekvenser av aksjoner, avsporinger eller motstand. Det vil si at de ikke opplyser om ordensmaktens strafferegister. De som hevder dette kan ikke ha lest boken grundig. Mange av historiene og eksemplene som det vises til forteller også om den motstand aksjonene ble møtt med. I den selvstendige teksten Sivil ulydighetheter det i et av kulepunktene at
- aksjonistene må vite at de risikerer straff fra maktapparatet.
De som hever sine strenge advarende pekefingre burde betenke romeren Quintilians ord om at ungdommen har en tendens til å falle for det som egentlig er tenkt til skrekk og advarsel. Et forbud eller en avvisning av boken, gjør den sannsynligvis ikke mindre interessant. Adbusters samarbeid med Riksutstillingene er i så fall logisk vellykket: gjennom samarbeidet når de ungdommen, gjennom formynderiets ønske om sensur tiltrekker de seg også ungdommens oppmerksomhet. Det er en herlig Catch 22.
